Den gangen jeg nesten så en slange

Foto: Harry Vik
Foto: Harry Vik

Jeg var livredd slangene.

Firfislene som krøp langs veggene inne i hytta eller de store edderkoppene var jeg ikke så bekymret for. Mest slangene. Langs kysten, hvor vi pleide å feriere da vi bodde i Ecuador, krydde det av dem. Det var i alle fall det jeg innbilte meg. Jeg kan bare huske at jeg så slange én gang. Eller jeg så den vel strengt tatt ikke. Vi var på vei hjem til feriehytta etter en lang dag på stranden. Det var allerede begynt å bli mørkt, og vi barna lå og halvsov i baksetet på bilen - slitne og overlykkelige etter en dag med sol og saltvann. Plutselig kjørte vi over noe som lå på veien. Det humpet i det vi kjørte over det med firehjulstrekkeren, og pappa ville rygge tilbake for å undersøke hva det kunne være. Og der lå den på tvers av veien. En slange. Stor. Strekte seg fra grøft til grøft. Pappa rygget bilen over slangen for å være sikker på at den var død og ikke bare skadet. Den hveste og strakte hodet oppover langs bilen i det vi kjørte over den igjen. Også denne gangen med et lite hump. Så hørte vi ikke mer. Jeg satt i midten av baksetet og fikk aldri sett den med egne øyne. Men har du sett filmen Anaconda så vet du hva slags størrelser det kan være snakk om i disse områdene langs ekvator.

Neimen om jeg var gira på å møte en sånn kun iført sandaler. Sandaler var uaktuelt i tilfelle jeg faktisk skulle treffe på en av de. Det var tryggest med sko. Hvorvidt det faktisk var slanger i området, og om vi faktisk kjørte over en slange på veien - eller om det kun er et resultat av skremselspropaganda fra to storesøstre vet jeg ikke. Men én ting er sikkert; skal du unngå slangebitt bør du ha på deg sko, konsentrere deg godt og holde blikket festet langs bakken halvannen meter foran deg. Tro meg.